(16.06.2007) Årsaken til at det har vært litt stille her på siden, får dere her: Lørdag 16. juni 2007 løp Kristin Geiranger halvmaraton. I oppoverbakke. Fra fergekaien til toppen av Dalsnibba (1476 moh), totalt 1500 høydemeter fordelt på 21 km. Ja, hvorfor i all verden melde seg på noe slikt?? Et overmodig øyeblikk og litt press fra omgivelsene var alt som skulle til. Så etter 12 uker med litt mer trening enn vanlig (jeg fulgte et halvmaratonprogram jeg har fått nøyaktig 50 %), stod jeg på startstreken denne nydelige junidagen, lettere nervøs. Ryktene og historiene om hvor grusomt det skulle bli, svirret i bakhodet i det startskuddet gikk og "alle" de andre føk av gårde i et sinnssykt høyt tempo. Jeg hadde bestemt meg for å åpne sakte, så jeg la meg ganske langt bak. Brukte noen minutter på å kjenne på kroppen og fant ut av det fungerte ganske bra!! Opp bakkene til hotell Utsikten gikk det overraskende lett! Kunne dette gå bra, kanskje? Etter en seanse med sting rett etter 14 km-merket (dvs. det er 14 km igjen), gikk det igjen ganske radig oppover mot svingene under Dalsnibba. Flaten mot svingene var overraskende tung å løpe, beina var mer innstilt på motbakke. Drikkestasjonene var overalt, syntes jeg, jeg rakk egentlig aldri å bli skikkelig tørst. I tillegg dukket det opp sekundanter underveis i løypen med ekstra drikke. Så med MP3-spilleren på full guffe gikk det relativt greit opp til flaten før Djupvasshytta. Flaten ble lang og seig bort til bakken ned forbi hytten, beina ville liksom ikke lystre i det terrenget. Jeg nådde Djupvasshytta (16 km) på nøyaktig 1 time og 45 minutter og var ganske så fornøyd med det. Nå var det "bare" de 5 km på Nibbeveien igjen!! Men det var her det skjedde. Jeg møtte veggen. Akkurat der nedoverbakken går over i oppoverbakke opp mot Dalsnibba inntraff den helt store utmattelsen. Jeg var helt tom!! Hadde ingenting igjen å gi!! Skuffet og resignert måtte jeg innse at de siste 5 km måtte gåes, ikke løpes lett og ledig som jeg i et sekund av galskap hadde trodd. For en nedtur, og for noen sinnssvakt lange kilometere! Trøsten var at jeg ikke var alene med veggen; det var mange som måtte bite i det sure eplet her. Da det var 2 km igjen skjønte jeg at jeg kunne klare det på under to og en halv time. Jeg prøvde å få i gang beina, men hadde ikke nubbesjans. Jeg hadde bare et gir igjen. I siste sving før mål, ca 30 meter fra målstreken klarte jeg å samle nok energi til å løpe i mål. Dette må åpenbart ha sett relativt ubesværet ut (det kostet!!!!), for på kondis.no kunne jeg lese: "Eg såg ingen som sprang så lett og elegant i mål som Kristin Frotvedt. Ho kom til topps på Dalsnibba på 2.28.48".