(07.08.2010) Lenge har jeg ønsket å gå denne ruten; det nærmer seg nå vel 15 år. Dette er kanskje en av den mest myteomspunnede rutene i Norge? Det er ikke lett å finne detaljert informasjon, heller ikke noen som har gått den. Tror det har gått lang tid mellom hver bestigning de siste årene, i hvert fall på sommeren.
Vi startet tidlig lørdag morgen så vi skulle ha god tid på oss og slippe og skyndte oss. Før vi la oss ymtet Tor Johannes frempå om vi skulle gå ruten da det hadde vært dårlig vær noen dager i forveien og at det regnet ute nå. Jeg var jo for så vidt enig i hans usikkerhet og hadde full forståelse for hans spørsmål. Lettlurte og evige optimister som vi begge er, så tenkte vi vel begge to i vårt stille sinn at selvfølgelig skal vi gå den; dette blir jo kjempebra! (Hm, tenkte vi på at dette er en nordvegg med liten tilgang på sol? Tror ikke det.)
Der ringte vekkerklokken, trøtte og stive krøp vi ut av teltet og konstaterte tjukk tåke og kliss bløtt gress, men beslutningen var tatt. Etter en yoghurt og en kaffe så bar det inn i skogen bak Fiva gård. Allerede etter fem minutter hadde jeg klart å tryne oppå et piggtrådgjerde og rive meg godt opp i hånd og lår, og tror du ikke luringene hadde satt strøm på gjerdet som jeg satt fast i og! Etter tretti minutter sto vi ved starten på rampen som leder opp til selve klatringen, kliss våte fra brystet og ned. Herifra ble det noen timer med «Hit eit steg og dit eit steg» for å finne de tørreste flekkene.
I starten av selve klatreruten var det tørr og fin klatring/klyving så her beveget vi oss raskt. Et godt stykke oppe i ruten ble det bare våtere og våtere og sleipere og sleipere. Solen som skulle tørke opp både veggen og oss, så vi bare i en liten time før den forsvant igjen. Siden det kan være vanskelig å finne gode sikringsmuligheter kombinert med svartlav (såpeglatt), så gikk tempoet drastisk ned herifra. Etter mange timer med kjemping mot vått fjell og få sikringer, så var siste taulengden unnagjort. Siden det nå hadde blitt for mørk for å ta snarveien hjem ned fra Bruraskaret og til bilen ved Fiva gård, så startet den lange marsjen tilbake til Trollstigen og videre ned svingene. Etter å ha kommet vel halvveis ned Trollstigen ringte vi og bestilte taxi så vi slapp å gå de siste femten kilometerne til teltet. Så istedenfor å møte Tor Johannes med en kald øl på toppen av Trollstigen, ble det vin og potetgull i teltet.
Vi fant flere gamle bladbolter oppover og til og med en trekile! Du verden så imponerende av førstebestigerne i 1931.
Skal du gå denne ruten, så ikke gjør som oss å gå den rett etter regnvær. Du må ha margin på graden siden deler av ruten er vanskelig å sikre, kompakt, løs og noen steder tror jeg den alltid er våt. Ruten byr ikke på flott klatring, men du verden for noen omgivelser!
Denne ruten skal jeg tilbake til en vinter, da tror jeg den vil by på mye finere klatring.
