(24.-25.03.2012) Endelig så alt ut til å klaffe; barnevakt OG fine værmeldinger! Vi har sett på Dønttinden lenge, men kan ikke stryke den av ønskelisten helt enda.

Vi tok av europaveien like før Verma der det er skiltet til Sletta. Veien går bratt ned, krysser elven og går bratt opp igjen til jernbaneundergangen. Parkering her (greit å høre med grunneier). I følge samme grunneier skulle det være greit skiføre oppover. Det stemte ikke helt de første par hundre høydemetrene; det ble litt av og på og bæring av pulk før vi fikk sammenhengende skiføre. Utover det en fin tur oppover på veien, høydemetrene slukes raskt.

Målet for dagen var Dønttinden. Det er en lang dagstur, så vi hadde bare tiden og veien. Vi fulgte veien som går på høyre side av Vermadalen, og etterhvert langs hyttene som ligger på denne siden av elven Verma. Vi slo opp teltet noen hundremeter fra siste hytte. Ca. 2,5 timer opp hit.

Det ble en kort og effektiv pause her før vi fortsatte mot toppen. Vi skrådde oppover langs Veslfjellet slik at vi kom opp på enden av dette like før bandet mellom Veslfjellet og Dønttind. Været som hittil hadde vært ganske bra, var nå blitt ganske grått, og det var regn i luften. Skiføret var stort sett ganske råttent hele veien fra bilen, bunnløst noen steder.

Her oppe på bandet må man litt ned før selve Dønttind reiser seg. Her krysset vi et jervespor som var så ferskt at vi så oss over skulderen. Flanken opp mot toppen var vekselvis hard og løs. Vi så ikke så mye her, himmel og fjell var begynt å gå i ett. Romsdalen var svart og det var enda mer regn i luften. Vi besluttet å snu på ca. 1450 moh. Da hadde vi brukt noe over 2,5 timer fra teltet. Det var rett og slett blitt lite trivelig og teltet lokket.

Returen ble av det artige slaget siden begge hadde ski for anledningen. Nok om det; det tok en god time å komme seg helskinnet ned igjen til vårt skinnende, nye telt. Natten gjennom hadde vi «selskap» av flere ryper, mye kurring i lien rundt oss.

Neste dag lå tåken tett og vi hadde ikke tid til å vente på at den skulle lette, så vi pakket sammen. På returen tok vi en litt annen vei ned som ikke var så bratt, men som likevel bød på utfordringer.

Vermadalen er et veldig flott sted som frister til gjentakelse, i allefall skal vi på Dønttind en gang…